Historien vår

Fra MEDKILA IDRETTSLAG’s HISTORIE

De første tretti år (1944-1974)

Medkila Idrettslag ble stiftet i all stillhet i oktober 1944. Det må sies a være et spesielt tidspunkt for stifting av idrettslag når en tenker på at det på det tidspunktet var idrettsboikott i landet på grunn av spesielle forhold.

Men før vi går nærmere inn på laget, kan det være av interesse å se nærmere på de daglige forhold i bygda – og forøvrig hele skolekretsen –  som i de fleste år har vært lagets rekrutteringsområde når det gjelder aktive utøvere og medlemmer forøvrig.

”De harde 30-åra”

Medkila var på denne tida landsens område der folket for det meste levde av jordbruk og fiske. Dette var forøvrig tilfelle i den øvrige del av skolekretsen også – bare Ytre Gangsås kunne sies å ha en noe mer urban tilværelse. For barn og ungdom besto dagliglivet i arbeid på gårdene og bare i meget liten grad var det snakk om fritidsaktiviteter annet enn vanlig lek etter den tids skikker. Og voksne hadde stort sett annet å gjøre enn å være opptatt av idrett. Arbeidsledigheten var stor og økonomien i de fleste familier deretter.

Likevel foregikk det i denne tida former for idrett i enklere former. Ungdomslaget «Hinnstein» arrangerte skirenn for ungdom og voksne. Det var både hopprenn og langrenn. I sistnevnte øvelse var det forøvrig innlagt skyting mot selvanvisende skiver. Så vi kan Si at skiskyting skjedde på et tidlig stadium i Medkila.

Når det gjelder fotball, så ble det ryddet ei fotballslette som 1å mellom de øverste husene i den nåværende gate Høgholtet og nyskolen. Her ble det spilt fotballkamper mellom Medkila, Kanebogen og Gangsås, senere også mot «Storm», Seljestad.

En gutteklubb for fotball ble dannet. Og disse guttene var i siste halvdel av 1930-åra både i Sørvikmark og på Borkenes og spilte kamper. På disse steder var det på dette tidspunkt allerede etablerte lag i organiserte former. Det var således nå også en gryende tanke om idrettslag i Medkila.

Men så skjedde saker og ting  som skulle komme til å få stor betydning for idrett og idrettsarbeid både nasjonalt og lokalt.

 

Norge i krig

Det begynte etterhvert å bli urolige tilstander ute i Europa.  I september 1939 ble Polen angrepet av Tyskland og den andre verdenskrig var i gang – bare 20 år etter at den forrige var slutt. Spenningen ble etterhvert større og større idet stadig flere land ble revet med i krigen og vi fikk gradvis det hele tettere inn på livet og eget land. Således var vårt naboland Finland i krig med Sovjetunionen fra november 1939 og spenningen begynte dermed å bli stor for vårt eget land. Og 9. April 1940 våknet folk til meldinger i radio om at landet var okkupert av Tyskland.

Livet måtte likevel gå sin gang på best mulig måte, men mange ting kom til å bli annerledes etterhvert.  Idrettsaktiviteter dabbet gradvis av. Og da nazistene prøvde å få organisert idrettsungdom til å drive idrett på deres premisser og vilkår, nektet både idrettsungdom og ledere dette. Flere kjente idrettsutøvere på nasjonalt nivå nektet å godta dette tilbud og ble arrestert. Dette førte da i 1941 til fullstendig idrettsboikott og stans i idrettsarbeidet

Men passivitet og idrett passer dårlig sammen. Litt etter litt våknet idrettsaktivistene til live igjen gjennom mindre arrangementer på ulike steder rundt i landet – også i vårt område, selv om det var «am strengsten verboten»  med sammenstimlinger av folk i disse tider. Idrettsungdommen så det ofte som en utfordring  å kunne skape noe og overprøve bestemmelsene ved å lure herrefolket. Sommeren 1944 ble det spesielt stor aktivitet på dette området på våre kanter. Den foran nevnte gutte-/fotballklubb med navnet «TRYGG» spilte dette året flere illegale fotballkamper rundt omkring i distriktet; i Tovik, Søravangen/Skånland og i Sørvikmark. Spesielt stor ble aktiviteten for vår del på sistnevnte sted. Her hadde de allerede et idrettslag i organiserte former og en fotballbane – en ryddet gresslette -av brukbar karakter og kvalitet. Det ble ofte store sammenstimlinger av folk og dertil hørende interesse. Dette førte til en gryende interesse for idrettsutøving i større grad og organiserte former.

Et idrettslag blir stiftet

Ja, så stor og impulsiv ble interessen at i slutten av september 1944 kunne vi se en uskyldig plakat på butikkveggen i Medkila der det ble innkalt til stiftelsesmøte.

Søndag den 8. Oktober 1944 ble stiftelsesmøte avholdt på bedehuset i Medkila, som var datidens forsamlingslokale i bygda. 30-40 ungdommer og voksne menn var møtt fram. Johan Linaker ble valgt til møteleder. Han hadde organisasjonserfaring fra ungdomslaget. Han sa bl.a.:

«I bygda har vi et ungdomslag. For tiden ligger dette nede, og det ser ut til at det i fremtiden blir helt nedlagt. Jeg er derfor overbevist om at interessen for et idrettslag blir større enn et ungdomslag. Jeg vil da foreslå at vi går til avstemning om det skal stiftes et idrettslag eller ikke».

Ved avstemning ble det enstemmig vedtatt at idrettslaget skulle stiftes samme dag. 35 personer tegnet seg som medlemmer. Navnet på medlemmene er innført i  den første medlemsprotokollen.

Det ble foretatt valg og det første styret så slik ut:

Formann:             Håkon Linaker

Nestformann:      Jøgen T. Jøgensen

Sekretær:             John Lind Nilsen

Kasserer:             Ludvik Holte

Styremedlem:      Johan Solberg.

Til navn på laget ble foreslått: «Trygg», «Hinn», «Hinnstein» og Medkila I.L. Navnevalget ble imidlertid ikke avgjort på dette møtet. Men på et møte senere i samme måned ble navnet vedtatt å være Idrettslaget «Trygg», og på dette siste møtet ble også statutter for laget vedtatt.

En av de store saker som ble diskutert på stiftelsesmøtet, var anlegg av fotballbane, som ble ansett som en viktig oppgave, og det første arbeid som laget måtte ta seg av. En banekomite ble valgt med Johan Linaker som formann. Dermed hadde laget fått to brødre som viktige tillitsvalgte i den første startfase. Håkon som formann i styret og Johan som formann i den viktige banekomiteen. Begge var kjent for stor optimisme og stort pågangsmot, noe som skulle vise seg å være både viktig og påkrevet. Arbeidet med banen startet omgående. Allerede en uke etter stiftelsen ble det tatt kontakt med en ingeniør på Vegkontoret, som da hadde fylkeshovedkontor i Harstad. Han fikk i oppdrag å nivellere og tegne inn på kart en bane – som det står i protokollen – sitat: «på det tiltenkte sted rett syd for Vassholtet, i Henrik Pedersens nedre torvmyr.» Ingeniøren var meget betenkt da han fikk se stedet. Og de som husker terrenget fra for banen ble anlagt, kan sikkert bekrefte at han hadde grunn til å være betenkt når det tas hensyn til datidens arbeidsredskaper og -muligheter.

I dag er det kanskje vanskelig å forstå at stedsvalget endte her. Men det hele må sees i datidens perspektiv. Det var nok ikke snakk om å anlegge en bane på dyrket jord – heller ikke engang på uoppdyrket innmark. For på denne tid ble enhver jordflekk utnyttet maksimalt, og dermed endte vi på et sted som vanskelig kunne nyttes til noe annet.

Allerede den 24. Oktober startet arbeidet på banen. Timebetalingen for arbeid ble satt til kr. 2,00 for voksne arbeidere og kr 1,50 for arbeidere under 20 år. Men for det meste ble arbeidet utfort som gratisarbeid i form av dugnad

Laget i arbeid

Dermed var arbeidet i laget igang. Det første som skjedde var selvfølgelig arbeidet med fotballbanen. Som jeg tidligere har nevnt, så ble dette ansett som den største oppgaven både på kort og lang sikt. Interessen og iveren var meget stor. Mange personer hadde – pga krigen ­gått uvirksomme over lengre tid, og lysten og viljen til å ta et tak var upåklagelig. Det var derfor lett å samle medlemmer til dugnadsarbeid. Og det var jo i første omgang menneskekraft og muskler det var snakk om.  Maskiner til slikt arbeid var det ikke på den tid. Arbeidsredskapene i den første tida var spade, hakke, spett, slegge og trillebår. Og det gikk greitt så lenge en ikke var kjent med bedre og lettere metoder. Arbeidslysten var som sagt stor på den tida, og folk var vant til hardt arbeid gjennom daglig gårdsarbeid. Det var jo krig og det var derfor strenge restriksjoner mht anskaffelse og bruk av dynamitt til sprenging. Og noen økonomisk eller annen støtte fra offentlige etater (kommune) var sjølsagt ikke aktuelt. Det er lettere nå til dags å få hjelp på alle måter fra det offentlige når noe skal skapes eller bygges. Men det spørs likevel om ikke dagens ungdom og idrettsledere kunne hatt mye å lære av den tids pågangsmot og innsatsvilje.

De første konkurranser

Det gikk mot vinter. Laget hadde på sitt program at det skulle drives med fotball og ski. Det var derfor naturlig at den første konkurranse var et skirenn. Det var fortsatt krig og forbud mot folkesammenstimlinger. Det hele måtte således foregå i stillhet.

Den 10. Og 11. Februar 1945 arrangerte laget sitt første klubbrenn med langrenn og hopp. Det var ikke i noe stort omfang, men det var tydelig å merke den store utfordring og konkurranselyst som avspeilet seg blant deltakerne.

Senere utover denne vinteren ble det arrangert flere slike klubbrenn. Og den 8, april arrangerte vi et litt større renn med langrenn og hopprenn der det var deltakelse fra «Fremad» (Kilbotn), Sørvikmark og sogar fra Landsås og HIL. Løpere fra vårt lag var også med i skirenn både Sørvikmark og Kilbotn. Jeg husker godt at da vi deltok i Sørvikmark, var skyssen både for løpere og supportere (som det nå heter) å stå på lasteplanet på snøplogbilen. Drivstoff til andre biler var ikke å oppdrive. Da vi kom fram, var vi helt hvite av snøkov fra plogen. Det var da bare å børste snøen av seg, varme opp stive og kalde muskler og så delta i konkurransene.

Mot lysere tider

Under krigen ble radioapparatene inndratt for at folk ikke skulle få kjennskap til krigens utvikling eller la seg påvirke av – som det het – «løgnaktig propaganda» fra den andre part. Men på Medkilagården fantes det i hvert fall radio på en gård, og herigjennom holdt folk seg orientert om utviklingen i krigen. 1944 ble i så måte et vendepunkt.  Vi var kjent med D-dagen den 6. juni dette året. Denne dagen gjorde de allierte invasjon i Normandie for derfra å starte det store angrepet mot Sentral-Europa og trenge inn i selve Tyskland.  Det ble også kjent at russerne presset på fra øst og bl a var gått inn i Romania på vårparten. Ellers merket vi at tyskerne led nederlag stort sett på alle fronter. Dette kunne da ikke bety annet enn at det hele måtte være starten på slutten og at vi kunne øyne lys i tunnelen. Det var således ikke til å undres over at fredsoptimismen stadig ble større for hver måned som gikk. Dette må derfor vurderes sterkt i forbindelse med at det ble stiftet et idrettslag i disse tider.

Det eneste som kastet skygger over tilværelsen og virket skjemmende for oss, var da det ble kjent at russerne hadde krysset grensen mot Finnmark og presset tyskerne vestover. Tyskerne gjennomførte i denne forbindelse den brente jord’s taktikk og hele Finnmark sto etterhvert flammer. Utover høsten kom det stadig båtlast etter båtlast med folk i dåriig forfatning som var på tur sørover til nye steder å bo. De var blitt tvangsevakuert og var mao flyktninger i sitt eget land. Utover ettervinteren og våren 1945 besetter norske styrker fra England og Sverige hele Finnmark og har til oppgave å holde ro og orden i det vakuum og uroligheter som kunne oppstå.

Ute i Europa har allierte styrker fra vest og russere fra øst møtes i den sentrale del av Tyskland og den 25 april blir Berlin omringet av disse styrker. Den 30 april begår Hitler selvmord og i tiden 5-8 mai 1945 kapitulerer tyskerne.

Krigen i Europa er over og vi kan vende tilbake til et normalt liv – om enn i noe avstumpete former.

Fred

Det ble noe begivenhetsrike dager utover i mai dette året. Det var som å feire 17 mai hver dag. Men gradvis måtte alle vende tilbake til de daglige gjøremål. Og også idrettsarbeid og – konkurranser kom igang igjen.

Allerede en måned senere – i juni – ble Idrettens Dag markert med pomp og prakt på Harstad Idrettsplass med deltakelse av byens og distriktets idrettslag for å markere og fastslå at nå var idrettsarbeidet for alvor igang igjen. Det var stort oppmøte av publikum og stor stemning. Det ble holdt taler , Divisjonsmusikken spilte og lagene paraderte. Det ble avviklet en rekke fotballkamper. Vårt lag ble trukket ut til den store oppgave å møte HIL’s forstelag. Vi ble spådd et stort nederlag, men vi greidde oss godt idet vi slapp unna med 0-1. Men her må det innskytes at det ikke var fulle runder og HIL så det nok heller ikke som sitt store mål å vinne en størst mulig seier. Det hele var som nevnt mer en markering av at idrettsarbeidet igjen kunne drives som det engang hadde vært gjort.

Senere på sommeren ble det spilt ytterligere 8 fotballkamper, og det kunne legges fram en fyldig årsmelding på det første ordinære årsmøtet om høsten.

Innmelding i idrettsforbund og særforbund

Som nevnt foran var det ikke på tale – sjølsagt – å melde laget inn i høyere idrettsorganisasjoner da laget ble stiftet.  Men etterhvert som tida gikk og forholdene normaliserte seg, ble dette både aktuelt og nødvendig.

Allerede i det første fredsåret – 1945 – ble laget innmeldt i Norges Idrettsforbund. Men dette året oppsto også den store navnesaken innen idretten. Denne gikk ut på at ingen lag i forbundet kunne ha et navn som allerede var i bruk. Vårt lag ble derfor pålagt å skifte navn idet der allerede var et lag i Oslo med navnet «Trygg». Dette navneskiftet var det også andre lag i vårt distrikt som ble berørt av. Vårt nabolag «Fremad» i Kilbotn måtte således også skifte navn.

Vårt nye navn på laget ble fra nå av Medkila Idrettslag, og det har da navnet senere vært. Senere ble laget innmeldt i de aktuelle særforbund således:

 

I 1946 i Norges Skiforbund.

I 1947 i Norges Fotballforbund,

I 1948 i Norges Håndballforbund

 

Håndballsporten i laget kom nemlig i gang i 1947 med Margit Jørgensen (Linaker) som den store pådriver. Arbeidet med idrettsplassen var i dette året kommet så langt at halve banen nå kunne brukes og at det var såpass plass at det nå kunne spilles håndball der. Den første håndballkamp i Medkila ble spilt den 14 august 1947 mot Landsås og den endte med seier 2-1.

Allerede året etter – altså i 1948 – deltok både håndball- og fotballaget i kretsserien i Ofoten og

Sør-Troms.  Håndballaget spilte sin debutkamp i serien mot Harstad Sportsklubb på

Idrettsplassen i Harstad den 10 juni 1948 og fikk et nederlag på 0-5.

Fotballaget debuterte i serien med kamp mot Kvæfjord I.L. på Borkenes den 13 juni 1948 og tapte med 3-7.

Siden idrettslaget senere er gått over til rent fotballag, kan det være av interesse å ta med litt mer detaljer fra denne debutkampen. Laget var slik: (fra mål til y.v.)

Torberg Rekstad – Reidar Skjelmo, Sigurd Pedersen – Per Linaker, Helge Solstad, Hans Olai Nilsen – Harry Linaker, Jarle Solberg, Gunnar Nilsen, Herleiv Solberg og Leidulv Nilsen. Gunnar Nilsen laget det første målet for vårt lag, og han scoret således Medkila I.L.’s første seriemål. Herleiv Solberg laget de to andre målene.

Med hensyn til skisporten så hadde det vært bra aktivitet innen laget i laget i årene fra starten, og laget hadde løpere med både i langrenn og hopp – i langrenn sågar en løper som lå helt teten i sin klasse innen kretsen, nemlig Gunnar Nilsen.

Jeg har i denne innledningsfasen i laget gått nokså detaljert til verks. Det vil jo kreve lang tid –

selv om det kunne være ønskelig i denne forbindelse å fortsette slik gjennom alle år. I

fortsettelsen vil det derfor være nødvendig å se litt mer overfladisk på det som skjedde i laget.

1940- og 1950-&rene

Slutten av 1940-årene og ut gjennom 1950-arene ble rike år i lagets historie. En sterkt medvirkende årsak til dette var nok at det gjennom håndballen ble drevet aktiv idrett også for jenter. Jentene kom på denne måten sterkt inn i det administrative arbeid også, og de var sterkt representert både i styre og utvalg.

Av det som skjedde innen de enkelte idrettsgrener, kan nevnes:

Ski:

Laget inngikk et nært samarbeid med «Kilkameratene», SMIL og «King» om renn for løpere fra disse lag og med ett renn på hvert sted hvert år. Disse rennene ble meget populære og deltakelsen var meget god. M.I.L. hadde ofte tropper på mellom 20 og 30 løpere, og det var mye den gang når en tar hensyn til medlemstallet. Det var ikke bare langrenn som sto på programmet. Hopprenn var mer populært den gang og kombinert var sterkt i skuddet.

Laget arrangerte i de årene også kretsrenn for senior og junior med langrenn, hopp og kombinert på programmet. Laget hadde da også flere løpere som deltok i kretsrenn rundt omkring i kretsen. Det kan nevnes navn som Andreas Andreassen, Hans Olai Nilsen og Jarle Solberg. Sistnevnte kvalifiserte seg for A-klassen. Fra lagets start og til denne tid hadde også de såkalte skimerkerenn vært meget populære i laget. De ble stort sett bare avviklet for voksne.

Laget hadde flere autoriserte hoppdommere i ski; nemlig: Henrik Pedersen, Mikal Henriksen, Jarle Solberg og senere også Karstein Solheim.

Fotball:

Sammen med «Landsås», «Kilkameratene» og SMIL spilte lagene i noen år i en intern serie som ble kalt «Landsåsserien». Denne serien var meget interessant og kampene ble spilt ved siden av de ordinære seriekamper. 1949 var forøvrig et meget godt fotballår for laget. Det var i dette året at laget brøt igjennom og begynte å gjøre seg mer gjeldende innen fotballen. Laget vant bl a en stor fotballturnering i pinsen på Landsåsbanen – arrangert av Harstad Sportsklubb. Vårt lag som gikk til topps i denne turnering var:

Torberg Rekstad – Per Linaker, Harry Linaker – Hans Olai Nilsen, Helge Solstad, Reidar Skjelmo – Leidulv Nilsen, Jarle Solberg, Herleiv Solberg, Jørgen T. Jørgensen og Gunnar Nilsen. Laget fikk en pokal for seieren.

 

11956 ble laget kretsmester i 5. Divisjon i Harstad-avdelingen i Ofoten og Sør-Troms. Og i 1959 ble laget best i 4. Divisjon i Harstad-avdelingen i samme krets. I finalen om kretsmesterskapet mot vinneren av Ofoten-avdelingen – I.L. «Hardhaus» – på Ankenesbanen- vant M.I.L. hele 8-2 og var dermed kretsmester. Laget var slik:

Brynjuif Linaker – Erik Eriksen, Hans Olai Nilsen – Kjell Jensen, Jørgen T. Jørgensen, Jane Solberg – Gunnar Nilsen, Asgeir Stenhaug. Oddbjørn Solheim, Hans Eriksen og Kjell Bendiksen.

I og med at vi var blitt kretsmester i 4 divisjon, var det nå blitt aktuelt å spille kvalifiserings­kamper for opprykk til 3 divisjon som var øverste divisjon for lag i Nord-Norge. Den første kampen skulle spilles mot vinneren i Lofoten og Vesterålen krets og det var Svolvær I.L. som var blitt kretsmester her. Kampen ble berammet til Svolvær.

Det er lov å lure på hva hensikten var med å spille denne kampen. Men vi dro til Svolvær og spilte. Det var et noe ufyselig vær med litt regn og mye vind på langs av banen. Jørgen hadde som regel hell med å vinne målvalget – spesielt i viktige kamper – men denne gangen var han uheldig og vi måtte spille imot den sterke vinden i første omgang. Svolvær kjørte hardt ut og pga den sterke vinden ble det et slit for oss – spesielt for forsvaret – og Svolvær tok en klar ledelse etter hvert. I andre omgang fikk vi vinden med og spillet jevnet seg betraktelig Ut. Det må imidlertid innrømmes at Svolvær totalt sett var klart bedre og de vant en fortjent seier på hele 4-0. Laget vårt var det samme som i finalekampen på Ankenes en uke tidligere.

Svolvær spilte senere videre kvalifiseringskamp mot vinneren av Tromsø og Omegn og Troms Innland Fotballkretser. Det var «Skarp». Sistnevnte vant kampen og det var således «Skarp» som året etter kunne rykke opp til 3 divisjon.

Håndball:

Det var imidlertid håndballen som var det mest interessante med laget i første halvdel av 1950-årene. Håndballen hadde høysesong i disse årene. Laget gjorde seg etterhvert mer og mer gjeldende blant sine konkurrenter og kulminasjonen ble nådd i 1953 da laget ble nr 2 Harstadavdelingen i kretsserien.

Ved siden av det rent sportslige hadde det – som tidligere nevnt – også en stor betydning å ha jentene så sterkt med i organisasjons- og administrasjonsarbeidet.

Når det gjelder administrasjonsarbeid er det også på sin plass å nevne at laget ut gjennom 1950-årene gjorde seg sterkt gjeldende med tillitsverv både i idrettskrets- og særkretssammenheng. Laget hadde flere medlemmer som hadde tillitsverv på kretsnivå, og vi hadde således formannsvervet både i fotballkretsen (Magnar Olsen) og skikretsen (Jarle Solberg). Hos de ulike kretsstyrer hadde laget godt omdømme når det gjaldt orden på papirer overfor kretsstyrene.

Ellers stilte laget med dommere både innen fotball, håndball og ski.

Innvielse av fotballbanen

Det er foran nevnt at da laget ble stiftet, ble den største oppgaven for laget ansett å være anlegg av egen fotballbane.

Ingeniøren fra Vegkontoret som i 1944 fikk i oppdrag å nivellere banen inn på kart, var meget betenkt da han så nærmere på terrenget, og det skulle tilsi at det lå en meget stor utfordring foran oss i de kommende år. Det var dårlig med midler til å drive med lønnet arbeidshjelp og på denne tid var det lite eller ingen ting av maskinelle redskaper som kunne nyttes hverken i myr- eller fjellterreng. Det var å ty til rå muskelkraft og bruk av håndredskaper som spade, hakke, spett ol. Etter krigens slutt var det igjen mulig å få tak i dynamitt til sprenging. Men boringen måtte foregå med handbor og feisel. Transporten bort av masser foregikk til å begynne med med trillebårer. Etterhvert kunne også hester tas i bruk. Men det var et stort fremskritt da vi gjennom Vegvesenet klarte å skaffe oss en anleggstralle med jernhjul og noen meter med skinner (rails) som ble lagt plant utover på bakken og som tralla dermed kunne skyves på lastet med stein eller annen masse som var tatt ut og ble brukt til fyllmasse. Opplæring til dette fikk vi av voksne   erfarne personer som hadde arbeidd i anleggsvirksomhet, bl a i Vegvesenet.

Arbeidet gikk således fram litt etter litt og år for år. Vi matte bare konstatere at vare nabolag som Landsås og Kilkameratene fikk sine baner ferdig og ble tatt i bruk. De gjorde også god innsats men det må nok gjøes oppmerksom på at de hadde klart lettere terreng å arbeide i. Da vi i 1948 begynte å spille i kretsserien, matte vi spille vare heimekamper delvis i Kilbotn og delvis på Landsåsbanen, men mest var det sistnevnte bane som ble benyttet.

I 1949/50 fikk vi foretatt en mer detaljert tegning av banen og kostnadsregning som vi kunne ha som grunnlag for søknad om tippemidler. Så langt hadde vi ikke mottatt noen tilskuddsmidler annet enn kr 250,00 – kronertohundreogfemti – som vi fikk fra Sandtorg kommune.

I forbindelse med søknad om tippemidler, fikk vi sommeren 1950 besøk av kontorsjef Rolf Hofmo i STUI ( Statens ungdoms- og idrettskontor) som disponerte disse midler. Han besøkte oss på en varm og fin sommerdag. I likhet med forannevnte ingeniør fra Vegkontoret var også han meget betenkt da han sa det terreng vi arbeidet i og den store oppgave vi hadde foran oss. Derimot var han imponert over utsikten fra banen og landskapet rundt. Han lovte at han ville gjøre sitt beste for å hjelpe oss. Det lå liksom i luften at slik innsats og pågangsmot var verdt å påskjønne.

I løpet av dette året fikk vi bevilget kr 6 000,00 som tilskudd av tippemidler og i løpet av de neste ar fikk vi kr 5 000,00 to ganger. Dette gjorde at vi kunne sette inn en sluttspurt i arbeidet med banen. En del lettere maskinelt utstyr kunne tas i bruk og vi øynet en lysning i det langvarige arbeid. Men fortsatt foregikk mye av arbeidet gjennom dugnadsarbeid der menn og gutter drev med stein- og jordarbeid og kvinner og jenter kokte kaffe og serverte mat. Dette var bade arbeid og samarbeid som fikk fram lagånden og spiriten i laget.

I 1952 var vi kommet så langt at vi kunne innvie banen for fotballkamper. Egentlig burde dette etter så lang tids arbeid ha skjedd med pomp og prakt og stor festivitas. Men kanskje var gleden over endelig å være ferdig så stor og overveldende at det ikke ble gjort noe stort nummer av dette.

Banen ble innviet den 22.6.1952 kl 17 ved avvikling av en ordinært terminfestet seriekamp mellom Grytøy I.L. og Medkila I.L . Dommer i kampen var Erling Strand, Landsås. Han hadde forøvrig to dager tidligere på fotballkretsens vegne vært på befaring og godkjent banen til bruk for avvikiing av ordinære seriekamper.

Medkila vant kampen 2-1. på M.I.L.’s lag spilte disse:

Brynjulf Linaker – Per Linaker, Harry Linaker – Karstein Solheim. Jørgen T. Jørgensen, Magnar Solheim – Herleiv Solberg, Hårek Jørgensen, Gunnar Nilsen, Jarle Solberg og Leidulv Nilsen.

 

1960-årene

Vi har foran sett at det i 1950-årene var stor aktivitet og mye som skjedde i laget. Men derimot ble 1960-årene langt magrere.

En vesentlig årsak til dette var nok at det skjedde et generasjonsskifte bade aktivt og administrativt.

På skifronten var det ikke lenger noen aktivitet med voksne. Derimot ble det ut gjennom 60-årene avviklet en god del skirenn for barn i form av klubbarrangementer. Disse rennene var mer lek enn konkurranser, men de var meget populære bade blant barna og foreldrene. Det var øvelser både i langrenn, hopp og det som vi kan kalle for slalåm. Det var som regel fyldig deltakelse og stor stemning under premieutdelingen med filmer og servering.

Innen håndballen ble det helt stopp. De jentene som hadde vært aktive, hadde etterhvert giftet seg og hadde da andre oppgaver i livet.

Når det gjelder fotball, så deltok laget fortsatt i kretsserien, men vi var nå inne i et klart genera­sjonsskifte. Bare noen få hang fremdeles med, men aktiviteten fra deres side var ikke så stor lenger.

Det var således totalt sett en sterkt begrenset aktivitet i laget.

 

1970-årene

Styret fant derfor ut i 1969/70 at det var nødvendig med en fornyelse av lagets drift. Det ble innsett at det var nødvendig med en samling i bånn og at vi på en måte måtte begynne på nytt.

Det ble derfor enighet om at vi nå måtte begynne med de helt unge og prøve å bygge opp ny aktivitet.

Når det gjelder ski, så ble det nå mange som deltok i de populære onsdagsrennene som ble avviklet i Folkeparken. Men det var bare så synd at det utelukkende dreidde seg om langrenn. Men omfanget av slike renn grep om seg og mange lag arrangerte nå kretsrenn for gutter og jenter. Det gjaldt også vårt lag, men disse rennene ble noe ensporede siden det bare var lang­renn.

M.H.t. handball så satset vi på å bygge opp ny aktivitet gjennom pikehandball, og dette skjedde særlig gjennom deltakelse i de årlige handballturneringer på Lødingen. Det var fine og og interessante turneringer som samlet stor oppslutning og oppmerksomhet.  Pikelaget holdt det gående i noen år, men etter ei tid gikk handballaget inn i samarbeid med andre handballag i byen.

Satsingen på fotball for de helt unge ga bedre resultater. I 1970 ble det forsøkt å få igang fot­ball for de helt unge med en kamp i Medkila. Dette ga mersmak.

Og i 1971 ble det derfor meldt på lag til den nyopprettede serien for Lilleputter i kretsen. Det var stor interesse og tilsvarende iver blant de unge gutter.

Den første seriekampen spilte laget mot «Landsås» på Landsåsbanen den 1.6.1971. Det ble seier med 2-0. Der Knut Hågensen og Bengt Hansen (Mauseth) laget ett mal hver.

Så gikk det slag i slag utover sommeren. Det ble spilt 10 seriekamper og alle ble vunnet. Mål­averasjen var hele 33-1. Dette lilleputtlaget var således nærmest suverent og det var absolutt et godt grunnlag å bygge videre på. Laget ble klart best i Harstadavdelingen. I finalen mot vinneren i Narvik-avdelingen møtte laget «Narvik-Nor». Her ble det til gjengjeld nederlag med 1-2. Spesielle årsaker får nok ta skylda for dette. Dette var det eneste tap i sesongen.

I de aller fleste kampene dette aret besto laget av:

Knut Olsen – Torstein Madsen, Torfinn Endresen, Hugo Thoresen, Tom Gunnar Linaker – Svein Harald Kanebog, Knut Hågensen – Bengt Hansen (Mauseth), Ture Haukland, Tor Bertheussen og Rorry Gundersen. Andre benyttede spillere var Per Mikal Eriksen, Are Henriksen, Ørjan Johansen, Bjørn Mathisen, Ole Olsen og Jan Svendsen.

Den 5 september d. å. var vi på Sortland og spilte vennskapskamper. Her hadde vi også med oss både småguttelag og guttelag.

Grunnlaget var således meget godt for en ny giv i laget. Framover til nå hadde det også foregått en sterk urbanisering i lagets omrade (Kanebogen skolekrets) med sterk boligutbygging bade på Gangsås og Stangnes samt i Kanebogen og Holtet. Bare selve Medkila lå nå igjen og utbyggingen her begynte omkring 1980.

Det burde således være grobunn for et stort og aktivt lag i dette området.

 

Skrevet av Jarle Solberg.

Lagene som innviet medkilabanen den 22/6-1952 kl 1700. Medkila 2 vs Grytøya IL.